Odd Walters viderverdigheter

Odd Walters viderverdigheter

søndag 11. juni 2017

Om tvang og tilhørighet

Om tvang og tilhørighet

Strøtanker omkring flytting… av folk og grenser.

Uten å gå nærmere inn på kommunestruktur i Norge gjennom historien (for her kan jeg fort bli arrestert for å gjøre faktafeil), så er det nå en ting som er sikkert: Vi har hatt runder med både sammenslåing og oppdeling før, justering av amtsgrenser og whatnot. Og i en tid da havet og en fjord var et bindeledd, og ikke en skillelinje, fordi man reiste på havet og ikke på land, var det helt naturlig å la en kommunes grenser ramme inn en fjord – ikke gå midt i den. Vi ser det i Tysfjord, i Meløy, i Rødøy, i Nærøy, og i Bindal – for bare å nevne noen steder jeg kommer på i farta. Det kan til og med tenkes at det å dele Hestmannøya mellom Rødøy og Lurøy og Austra mellom to fylker og tre kommuner virket logisk da. Men det er vel ikke sånn man ville tenkt hvis man visket ut alle grensene på et Norgeskart og skulle starte fra scratch med inndeling av landet.

Nå er det sånn at for å gå i gang med en kostbar (for det må det da være) prosess med å slå sammen administrative enheter, må det ligge forventninger om SPARING i andre enden. Dette med «robusthet» og de andre fyndordene som nå brukes for å selge inn denne reformen, er bare forsøk på å sukre pillen, for det som EGENTLIG blir sagt er at «dere småtasser vet ikke deres eget beste, la oss store gutta få overta her».

Da er det egentlig nærliggende å spørre: Hva om det er sånn at de små enhetene faktisk vet sitt eget beste? Hva om de små enhetene allerede har fornuftig samarbeid på tvers av kommune- og fylkesgrenser der det er naturlig, og ellers allerede HAR robuste samfunn med høyt kvalitetsnivå på tjenestene sine?

Som jeg har forstått det, er Bindal trøndere på mange områder – banken, renovasjonsselskapet, sykehuset, fritt skolevalg på videregående, dialekten (ja, bindalinger eter «kjøttkak» og «painnkak», går tur med «hoinnj», og på fest kan noen observeres «foillj») – så praktisk sett betyr det kanskje ikke så mye, og det er mange bindalinger som er tilhengere av denne sammenslåingen. Det er sagt at de skal beholde Nord-Norgevilkårene sine som lavere arbeidsgiveravgift og momsfri strøm (men man kan vel ikke forvente at dette varer inn i evigheten). Det som bekymrer folk jeg kjenner, er at legevakta kan forsvinne, sammen med ambulansen. DET er en bekymring jeg kan forstå. Bindal har god økonomi og leverer gode helsetjenester. Man vet hva man har…

Men dette argumentet kommer ikke fram så godt. Det er ikke sammenslåingsmotstanderne sin feil, men media. Der vektlegges symbolikken mye mer. Bindalinger blir ikke lenger for nordlendinger å regne – de blir trøndere. Og stortingspolitikere fra kommunen stiller til debatt i nordlandsbunad for å få fram poenget. Og barn og eldre intervjues på TV, og ytrer sin misnøye over noe som EGENTLIG ikke betyr noe – reint praktisk.

Visst blir det litt corny med Nordlandsbåtregatta i Trøndelag. Men: Bindal ligger der det ligger! Det kan ikke flyttes på. Det har vært en del av Nordland siden amtsgrensene ble regulert i 1852. Man visker ikke ut tilhørigheten sjøl om man flytter på en grense.

Men hva betyr da tilhørigheten for folk? Ville en rørosing likt å bli kalt østlending, hvis Røros på et eller annet tidspunkt skulle bli en del av et større Hedmark? Er det så sikkert at symbolikken er det minst viktige? Kan den være den viktigste delen i en generell motstand mot avgjørelser som taes over hodet på innbyggerne i en kommune? Og hvis grensen mellom Sør- og Nord-Norge absolutt må gå midt i en fjord – kan det ikke like gjerne være Innerfolda som Bindalsfjorden? Eller er det viktigere at folk fra Nærøy og Vikna kan fortsette å betegne seg med samme geografiske tilhørighet enn at bindalinger kan gjøre det?

Å kunne si hvor man kommer fra, og gjøre det med stolthet og en visshet om at man er fra en plass med historie, røtter, familiebånd og tradisjoner, er viktig for alle – kanskje særlig i ei tid der vi er ganske mobile. Vi pendler, flytter og reiser, og via nettet har vi venner og bekjente over hele kloden, som vi kan kommunisere med daglig, og det å komme fra et sted du kan kalle HJEMME er en fin ting. Og som helgelending og nordlending kan jeg bare si:

Det kødder du ikke med.

Nå har jeg bodd lenge utenfor Nordlands grenser, og før det har jeg flytta en del innad i Nordland, så mine røtter er spredt over et stort område. Men jeg ville likt dårlig å tenke på at når jeg nå flytter tilbake til Helgeland, så vil det bare være det i hodet mitt – og i dagligtalen til dem som allerede bor der, etter som Bindal nå skal innlemmes i Trøndelag. Og å kalle Bindal en del av «Ytre Namdal», syns jeg er geografisk og topografisk vissvass. Det er som å si at Gildeskål er en del av «Ytre Saltdal».

Mange ønsker å reversere stortingsvedtaket – og noen går til valg på at det skal være mulig. Jeg er generelt ingen stor tilhenger av omkamper, men her mener jeg at det kan være grunnlag for en. Og det må gå an å få klarhet i hva folk i Bindal skal kalle seg framover.


Akkurat som jeg håper at det nye storfylket i nord verken blir hetende Tromark eller Finnmoms. Det siste gir meg umiddelbart noen dårlige assosiasjoner.

torsdag 20. april 2017

Johanne i Kaldklaven

En lokalhistorisk tekst knyttet til Bindal og Helgeland… for de som vil lese.

Årene 1993-94 avtjente jeg verneplikten i Mosjøen og Drevja. På noen av bussturene hjem på perm til Brønnøysund, kom jeg og andre reisende i prat med en snakkesalig bussjåfør med tilsynelatende mye lokalkunnskap. Han pratet villig vekk om gamle dager langs veien ut gjennom Velfjord og Tosen spesielt, og var en god historieforteller.

Kaldklaven sett fra Fv 76. Bilde fra Google Maps Street View.
På en av disse turene fortalte han om et spesielt dalføre på østsida av Tosenfjorden – Kaldklaven. Hvis du kjører fra Brønnøysund og mot Tosbotn, kan du se inngangen på dette dalføret tvers over fjorden idet du kommer ned bakken fra Lande og til Dagslått. Det framstår mest som et slags skar, et øksehogg i de snaue fjellene som skaper de farlige kastevindene Tosenfjorden er så kjent for. Ei middels stor elv renner ut i fjorden fra dette skaret. Det var inntil da – i 1994 – så absolutt ingenting som tilsa at noe menneske noen gang skal ha hatt fast tilholdssted der. I det hele tatt er østsida av Tosenfjorden svært lite gjestfri nord for Kolsvika, med fjellsider som stort sett kan karakteriseres med dialektuttrykket «hammar i hav».

Men den gode bussjåføren fortalte da om Johanne i Kaldklaven. Som bodde der alene. Og som en eller annen gang, på en eller annen måte, hadde fått fraktet et piano opp til den lille gården sin, i det trange, solfattige dalføret – der ingen pløybar mark fantes, og der kampen for tilværelsen måtte være til å ta og føle på hver eneste dag, der marginene mellom liv og død var ørsmå, og der du så til de grader måtte være i elementenes vold. Alene. Men med et PIANO.

I over tjue år har denne lille anekdoten gitt ekko i hodet mitt. Jeg har kikket over fjorden hver gang jeg har kjørt Tosenfjorden siden da, og tenkt på hvordan det ville vært å gå en tur opp i Kaldklaven for om mulig å finne rester av menneskelig aktivitet. Kanskje noen hustufter, overgrodd med mose, der laftede tømmerstokker for lengst har blitt omdannet til mold, men der kanskje en spade eller et grev kunne stikke opp der låvebrua står. Og midt i det hele, restene av et svartlakkert piano, der elfenben og ibenholt ligger hulter til bulter med rustne strenger og morkne hammere. Tenk så dustete – pianoet ville jo helt klart være like oppspist av tidens tann som alt det andre. Men hvordan ville et piano klinge mellom fjellene i det trange dalføret? Og hva spilte Johanne egentlig? Mozart? Beethoven? Chopin?

Historien hadde jo et slags sagn- eller legendepreg. Et navn og et sted, men ingen tidsangivelse. Og en uverifisert fabel om et piano. Altså, man kan bare tenke seg det å frakte et instrument på et kvart tonn over fjorden. Enn si å få det opp langs elva i den trange dalmunningen og kanskje 200 høydemeter opp i terrenget. Dette kunne ikke stemme. Men hvor vakkert ville det ikke være, midt i et liv der alt dreier seg om å overleve – at en ensom kvinne i en trang og utilgjengelig dal, ville ha et PIANO?

Denne helga har jeg forsket på dette. Det tar litt tid med meg, bare 23 år siden frøet ble sådd, men nå har jeg lest meg opp og funnet det som er tilgjengelig av fakta. Dette har jeg funnet.

Bindal bygdebok omtaler gården som Kalklaven, uten d. Det er den mest ressursfattige gården i Bindal (Kaldklaven ligger nå i Brønnøy, men da den var bebodd, omfattet Bindal kommune begge sider av Tosenfjorden samt Vatnan og Govasli i Velfjord, for å nevne noe). Gården har sannsynligvis vært ryddet og bebygd tidlig på 1600-tallet, med to registrerte brukere i det århundret. Fra 1701 til 1724 bor en Torger Olsen der med sin kone Doret Kristensdatter. De får minst tre barn der, men fra 1720-tallet og til 1845 ligger gården øde.

Panorama over Tosenfjorden - Kaldklaven til venstre på bildet. Foto: Kjell Iver Johansen.
I 1845 flytter Benjamin Jensen og Elen Olsdatter til Kaldklaven. De er da henholdsvis 39 og 43 år gamle, og de har med seg sin nyfødte og eneste datter, Johanne Nille Sofie Benjaminsdatter. Benjamin er fra Dagslått, rett over fjorden, Elen fra Selfjord, ikke langt fra Skotnes og Harangsfjord. De har med andre ord funnet hverandre i det som må sies å være i halvmoden alder, datiden tatt i betraktning, og skyndet seg å få et barn mens det ennå var mulig. Vi må anta at Johanne var svært ønsket, og at Benjamin og Elen var lykkelige – sin egen lille familie og sin egen gård. Og de må ha vært svært driftige. For mens Doret Kristensdatter over hundre år før dem bare kunne fø ei ku og to småfe på gården, viser folketellingen i 1865 at Benjamin, Elen og Johanne da har 4 kyr, 16 sauer og 8 geiter! Og de sår hvert år en tønne bygg, en tønne havre og tre tønner poteter. Familien på tre har da greid det som ingen andre før dem har greid. Med fisk i fjorden og bær i fjellet vil jeg anta at om de ikke har hatt noen overflod av noe, har de heller ikke manglet noe eller sultet. De kan også ha gjort byttehandler med samene i området og fått et reinsslakt nå og da – følger du elva oppover dalen, kommer du til Kalvvatnan som den dag i dag er sørsamisk reindriftsområde, og har vært det i århundrer. Bygdeboka beskriver likevel at de har ikke hatt nok fôr til buskapen sin oppe i dalen, og at de hver vår rodde til Tosaunet og kjøpte høy, for så å frakte det til gards.

Men i og med at de etablerte seg seinere i livet enn mange andre på den tida, begynner slitet å merkes. Benjamin dør i Kaldklaven i 1867, 61 år gammel. Da er Elen 65, og selv om hun er seig som et seljekjerr kommer hun med tida på legd – og dør på Lande, tvers over Tosenfjorden fra Kaldklaven, i 1892 – 90 år gammel. Vi må anta at både hun og Benjamin ligger begravet der, og at man dermed kan se over til det som var deres heim fra deres siste hvilested.

Kaldklaven sett fra vestsida av fjorden. Foto: Kjell Iver Johansen.
Johanne fortsetter å bo i Kaldklaven. En kan jo undre seg over en slik avgjørelse – hun er bare 22 når faren dør, og å fortsette å drive gården alene med ei relativt gammel mor kan da ikke ha fortonet seg som et attraktivt valg. Men hva var alternativet? Å sette bort sin mor på legd før tida? Gå inn som tjenestepike på storgårder, og i beste fall gifte seg med en husmannssønn, inn i et ufritt og tvungent liv, der du aldri jobbet for deg sjøl og ditt? Og hvem vet – kanskje hadde den voldsomme naturen i Kaldklaven en kraft i seg som kalte på henne – stedet hun hadde bodd hele livet? Der hun kjente hver stein, hvert tre, der suset fra bekkene og elva fortalte henne alt om årstidenes forandringer? Det var hennes verden, der var hun selvstendig og uavhengig og bestemte over seg selv. Uansett tar hun det valget.

Johanne blir aldri gift. Hun nedskalerer gårdsdriften til det hun trenger, og slutter med storfe. Hun ror over fjorden og går til Dagslottvatnet 400 meter over havet for å slå fôr til geitene, bærer det ned til fjorden, ror tilbake og bærer høyballene opp til gården, når skrapeslåtten i Kaldklaven ikke er nok. En sau eller to beholder hun, sannsynligvis for å ha ull til klær. Om det er ensomheten der inne eller noe annet som gjør det, vites ikke, men etter hvert innser hun at hun ikke kan fortsette i Kaldklaven. Vi som i vår moderne tid ikke kan forestille oss de fysiske anstrengelsene Johanne og hennes foreldre måtte ta på seg hver dag, kan bare forestille oss at på et eller annet tidspunkt blir det nok til en kropp, samme hvor robust den er. Rundt 1890 står Kaldklaven på andre eiere, og da må hun forlate sitt kjære dalføre for alltid. Hvilke følelser som har herjet i kroppen da hun pakket sine eiendeler og dro med sine dyr for siste gang ut av dalen, ned til Tosenfjorden og rodde over til andre siden for å spørre om hjelp og husly, kan vi vel vanskelig få til å kjenne på.

Johanne bor en stund på legd på Vollan på Lande, som sin mor, før hun kommer til Helstad litt øst for Terråk, der hun bor på loftsrom på gårdene. Hun insisterer på å ha én sau med seg, som hun forer med skrapeslått hun foretar med sigd der andre ikke finner noe som helst å slå.

Johanne dør på Helstad i 1936. Seig som sin mor blir hun over 90 år, hun også.

Men hva med pianoet? Dessverre forholder det seg nok slik at bussjåføren har forvekslet Johannes liv med en hendelse på en nabogård. Sør for Kaldklaven, halvveis til Kolsvika, ligger en liten gård på ei fjellhylle hundre meter over fjorden – Finnlia. Dette er også en «der ingen skulle tru»-gård, men her står husene ennå, og her har det vært mye bosetning fra tidlig 1600-tall til i 1945. I 1900 kommer samen Bendigt Jonsen hit med sin familie, og bosetter seg her. Hans sønn Ole drar til Trondheim for å studere, og møter der Frøydis Moen, datter av stasjonsmesteren på Hell stasjon. De gifter seg i Trøndelag, men reiser nordover etterpå. De døper sin første datter i Lande kapell, og bor en stund i Finnlia, mest for å administrere salget av gården. Med seg har de et flygel – intet mindre! Dette står fortalt som en anekdote til gårdsinnlegget i Bindal bygdebok, og vi kan jo spekulere på om den som forteller er helt klar over forskjellen på flygel og piano. Jeg tror det kan dreie seg om et piano – hvor mange gårdsstuer langs Tosenfjorden var store nok til å få inn et helt flygel i 1920? Dette har de uansett stående en stund hos noen kjente på Lande, og når Frøydis kommer over fjorden for å spille på det, kommer folk fra hele Tosenfjorden for å høre på. Med tida vil Frøydis ha instrumentet med seg til Finnlia. Som tenkt, så gjort. Flygelet fraktes over fjorden på to båter som ror i bredd. Hvilken risiko dette innebar, er det vanskelig å forestille seg. Det vi vet, er at Tosenfjorden er ekstremt lunefull med voldsomme fallvinder som kommer brølende ned fra de bratte fjellsidene i øst.

Men vel framme på andre siden får man pianoet i land, og det dras på en slede vel hundre høydemeter opp til gården. Og ikke bare det. Når Ole og Frøydis flytter til USA i 1926, tar de med seg pianoet over fjorden, og det blir solgt til familien Arnesen i Brønnøysund – som siden selger det til en familie i Larvik.

Kart over Kaldklaven. Skjermdump fra ut.no/kart. Merk Finnlia nederst på kartutsnittet.
Altså: Det som virker for godt til å være sant, er ofte det. Johanne i Kaldklaven hadde ikke piano. Hun levde et strevsomt liv i en bortgjemt dal bare et fåtall mennesker har besøkt de siste hundre årene. En kan argumentere at klassereisen til en samegutt fra Finnlia som gifter seg med en klaverspillende stasjonsmesterdatter fra Trøndelag, og som senere emigrerer til USA, kunne vært like interessant å følge. Men det får være til en annen gang.


Jeg skal uansett prøve å finne noen i Bindal som kan skysse meg i båt til Kaldklaven til sommeren. Så skal jeg gå opp langs elva og nyte det som jeg er helt sikker på er storslagen natur. Og jeg skal tenke på pianoløse Johanne og hennes foreldre, som skapte et sted å bo der. Som hadde en slik tiltrekningskraft at de ikke forlot før de måtte. Så får det heller være at jeg ikke finner tangenter eller noe annet der inne – det kan hende jeg hører musikk der likevel.



torsdag 7. april 2016

En liten skrømthistorie fra virkeligheten...

Stallo - bokomslag
Jeg har nettopp lest boka "Stallo" av Stefan Spjut. Uten å komme med noen anmeldelse her, vil jeg bare si at for oss som har lest mye av Stephen King fra før, var det godt å lese en roman fra Skandinavia som beveger i grenselandet mellom vår virkelighet og en vi ikke vet alt om ennå. Troll, vetter, skrømt og vesener som skifter ham, alt godt innbakt i svært gode og realistiske skildringer av den virkelige verden, gjorde boka svært lesverdig.

I den forbindelse tenkte jeg å publisere en historie her. Den er nesten selvopplevd. Jeg var til stede, men må lene meg på det mine foreldre har fortalt i etterkant.

Det var på sensommeren i 1979, og jeg var nesten 8 år. Det var to år siden pappa hadde kjørt opp og fått seg bil, og vi tok en tur til Sverige. Det var i moltetida, så vi hadde med bærspann og turklær, men vi barna – min bror på fire og en fetter på 14 – gledet oss mest til å dra til Lycksele og dyreparken der.

Vi bodde på den tiden på Hugla, ei øy utenfor Nesna på Helgeland – der hvor «Blå vägen» slutter. Vi måtte med ferje til fastlandet, kjøre til Mo i Rana og ta E12 over Umbukta for å komme til Sverige. I Tärnaby stoppet vi, og på turistinformasjonen der fikk vi tips om et sted vi kunne leie en «stuga» - av en eller annen grunn hadde mamma og pappa en forkjærlighet for å leite opp avsides kroker der privatfolk leide ut hus og hytter. Kanskje fordi det ofte var billigere enn på vanlige campingplasser, der hyttene også var dårligere utstyrt. Kanskje fordi pappa skydde å kjøre i byer. Kanskje fordi de likte å komme i kontakt med lokale folk.

I Ytterviken, en mikrobygd med noen få rødmalte hus ikke så langt sørøst om Tärnaby, lå stugan. Vi stoppet utenfor et rødt hus helt inntil E12, der det kom en gammel mann ut, og vi fikk bekreftet at jo, han hyrte ut en stuga. Det var en ganske liten mann, i syttiårene vil jeg tro. For mitt indre mener jeg å se for meg at han gikk i marineblå kjeledress. Han var en merkelig figur. På ett tidspunkt – om det var den dagen eller dagen etter, husker jeg ikke – så han på mamma, som brukte briller, og så sa han «Ser Ni dårlig?» som svar på et eller annet – men det var helt malplassert i forhold til hva hun spurte om.
Hytta lå i enden av et vatn – eller en innsjø, Gäuta, som egentlig bare dannes av at Ume-elva er litt brei der. Vi måtte kjøre langs ei ganske stor eng ned fra E12 for å komme dit, det kunne kanskje være 2-300 meter ned til hytta. Det var skog og vann og fjell og riktig idyllisk, storslått natur – slik Sverige blir når man nærmer seg norskegrensen.

"Skrømthytta" langt nede i skogkanten på bildet.
Hytta hadde ett stort oppholdsrom som hadde kjøkken og dobbeltseng og en alkove eller køyeseng, så vidt jeg husker. I en vinkel av hytta var et lite soverom til. Jeg og min fetter fikk det rommet, lillebror skulle ligge på stua i køyesenga, foreldrene mine tok den store senga. Det var utedass og vedbod i forbindelse med hytta, men da måtte man ut på trammen og inn ei anna dør.
Jeg ble av en eller annen grunn litt uvel den kvelden – jeg har et minne av at jeg kasta opp i ei blå bøtte. Jeg sovna derfor tungt. Og ingen av oss barna var våken særlig lenge den kvelden. Det som skjedde seinere har da bare mine foreldre fortalt i etterkant – og vi ble ganske mye større før vi fikk høre historien.

Mamma og pappa hadde sittet oppe etter at vi hadde sovnet. De hadde vel lest eller spilt kort eller Yatzy eller noe sånt. Rundt midnatt tenkte de at de skulle køye, vi skulle tross alt kjøre over tjue mil dagen etter til Lycksele. Når de så slukker lyset, hører de et kraftig dunk i veggen bak seg – senga sto opp mot langveggen i oppholdsrommet, og på denne veggen var det ingen vindu. De skvatt opp, slo på lyset og så på hverandre, og lurte på hva det kunne være. Mamma gikk inn på rommet der jeg og min fetter lå for å sjekke om noen av oss hadde falt i gulvet, men vi sov. Vinduet på det rommet vendte i en annen retning enn mot veggen der dunket hadde kommet, og hun kunne dermed ikke se noe ut av det som forklarte smellen.

De gikk og la seg igjen etter noen minutter, prata litt i lag, og slo så av lyset igjen. Ny smell i veggen bak dem. Langt kraftigere denne gangen, det var et drønn så hytta ristet.

Pappa ville ut og sjekke hva dette var – de hadde hørt en hysterisk kvinnelatter fjernt borte fra tidligere på kvelden, og noen merkelige rop, men trodde kanskje det var noen som var fulle – det var en stuga til litt lenger bort langs vatnet, som vi hadde passert når vi kjørte ned til den vi hadde leid, og de mente latteren kom derfra. Fadern var ikke så tålmodig med fyllerør og tull, og ville sette en stopper for dette. Mamma la ned forbud med en gang. Hun hadde ikke sertifikat, og de hadde barn med seg, og de visste ikke hva dette var for noe eller hvem eller hva de kunne komme ut for. De var også strengt tatt langt uti hutaheiti, og hva skulle hun gjøre hvis han ble slått helseløs av noen tullinger. Han hadde bare med å holde seg inne.

De satt lenge oppe, og sjekket alle vindu de kunne se ut av, men det var seint i juli eller tidlig i august, så det var vanskelig å skjelne noe som helst så langt fra gatelys og alt. Det var egentlig stille rundt dem, men de greide ikke helt å roe seg. Likevel, rundt halv to på natta, la de seg igjen og slukket lyset – for tredje gang.

Smellet som kom da fikk alt til å riste. Pappa har sagt at han var sikker på at hva det enn var, var det på tur å komme gjennom veggen. Ingen av dem hadde noen gang vært med på noe lignende. Mamma hylte, hun var så redd at hun hakket tenner, og sto midt på golvet før hun visste selv at hun hadde hoppet ut av senga igjen. Hun grøsser ennå den dag i dag når hun forteller dette her. De sto opp, slo på lys, sjekket om vi ungene sov (som vi utrolig nok gjorde), men kunne ikke skjelne noe ut noen vinduer. De slukket ikke lyset flere ganger den natta. Hvor mye de faktisk fikk sove, er jeg usikker på. En stund etter den siste smellen hørte de en moped starte og kjøre sin vei oppe på E12.

Dagen etter holdt fadern på med en del rare ting som jeg ikke forsto hvorfor han gjorde. Men i etterkant forklarte han det: Han ville prøve å etterligne lydene. Han hadde gått på baksiden av hytta, der smellene i veggen hadde kommet. For det første hadde han reagert på at det var midjehøgt gras der, men ikke merker etter at noen hadde tråkket i det. Så tok han tak i en lang trestige som hang på veggen der og ba mamma gå inn og høre. Han bikket den opp så langt han kunne mens den ennå hang på krokene, og smelte den inn i veggen. Mamma sa det lignet ikke på noen av smellene de hadde hørt på natta. Han hentet også hoggestabben i vedskjulet og brukte den som rambukk, og rente den i veggen så hardt han greide. Men hytta var vel tømret, så den laget heller ikke så høy og kraftig lyd som noe av det de hadde opplevd.

I Lycksele hadde vi en super tur i dyreparken. Jeg husker ennå at vi kastet rosiner ned til bjørnungene, og at den store hannbjørnen, som har egen innhegning, stilte seg opp rett foran meg innenfor nettingen, og at jeg strøk den på kloa. Jeg har vært der tre ganger siden. Hver gang har den store hannbjørnen gitt opp sin hvileløse vandring når jeg har kommet, og stilt seg opp rett foran meg med en gang. Ikke foran noen andre av turistene der. Hvorfor bjørner og jeg går så bra overens, vet jeg ikke. Og jeg går ut fra at det har vært ulike bjørner gjennom tidene fra 1979 til i dag.

Av alle ting overnattet vi i samme hytte på tur heim igjen. Vi hadde møtt et par fra vårt hjemsted på turen, og de bestemte seg for å slå følge med oss. Jeg tror den hytta ble valgt av nysgjerrighet, og litt fordi at om noe skulle skje igjen, ville det være flere voksne til stede, og man kunne da kanskje konfrontere de som holdt ap med nordmennene i stugan. Men da var det ikke en lyd å høre.

Noen år seinere fikk vi et kort besøk av min mors fetter. Det ble som vanlig i min morsslekt et besøk med mye god historiefortelling. Uten at han visste noe om vår tur til Ytterviken, begynte han å fortelle om en tur de hadde hatt til Sverige tidligere den sommeren, og at de hadde tatt inn på en stuga et lite sted sør om Tärnaby, helt nede ved et vatn. Det var en rar gammel kall som leide ut. De hadde altså ikke sovet hele natta på grunn av bankelyder i hele hytta. Ikke store, skremmende drønn og smell, men bare uforklarlig banking, dunking og kakking overalt fra. Jeg tror kanskje det var da jeg fikk høre hele historien om hva mine foreldre opplevde den natta noen år før det. Det kom fotoalbum på bordet, og vårt besøk bekreftet at det var der de hadde overnattet – det fins også noen sekunder smalfilmopptak av hytta, og jeg mener pappa rigget opp apparatet for at de skulle kunne få se.

All rasjonalitet og sunn fornuft tilsier at det mine foreldre hørte, skal ha en naturlig forklaring. Det hørtes latter og andre lyder av folk tidligere på kvelden, og det kan ha vært lokalbefolkning, for det er tross alt noen hus på oversiden av E12 på dette stedet. Det kan også ha vært leietakere i en annen hytte. Det kan ha vært fulle ungdommer på mopedtur fra Tärnaby som ville ha det litt gøy med norrbaggarna.

John Bauers svenske troll
På den annen side: Det var ingen tråkk i graset langs hytteveggen. Og pappa greide ikke å gjenskape smellene med de midlene som var til rådighet. Riktignok kom dunkene i veggen akkurat når de slukket lyset – noe som er logisk for noen som skal skremme noen andre. Men hvem gidder å ligge og lure på folk i timevis, helt til klokka halv to på natta for å dundre noe i hytteveggen hver gang lyset slukkes? Hvorfor bruke ei halv natt på noe sånt?

Og når andre folk, uavhengig av oss, har opplevd uforklarlige lyder i samme hytte… Min mor er til denne dag overbevist om at dette var en overnaturlig opplevelse. Min far nekter for at det finnes noe som helst overnaturlig – men han har heller ingen fullgod forklaring.

Nesten alle mennesker opplever fra tid til annen ting som er i spenningsfeltet mellom det uforklarlige og det overnaturlige. Akkurat som en UFO ikke trenger å være besøk fra en annen planet, er det likevel en UFO – et uidentifisert flyvende objekt, så lenge observasjonen forblir uten forklaring. En uforklarlig hendelse trenger ikke være overnaturlig. Men så lenge en fullgod forklaring mangler, kan jeg ikke klandre de som opplever slikt hvis de – som min mor – bestemt hevder at det var noe overnaturlig.

Skrømthytta, som vi bare kaller den, står ennå. Om den leies ut, vet jeg ikke. Men det hadde jammen vært interessant…


onsdag 6. november 2013

De 7 søstre, Facebook og oldemor

I det siste har jeg engasjert meg litt i saken rundt den palestinsk-jordanske familien med sju døtre som ble utvist fra Namsos etter ni – 9 – år i Norge. Den ene jenta er sjuk, to er født her, ei var ett år da de kom. Etter sigende har far løyet om nasjonaliteten deres for å prøve å få opphold, og da må altså alle returnere, og bor nå i et vakuum der de vanskelig får rett på skolegang eller helsetjenester siden de har vært så lenge borte fra Jordan, og noen av dem har norske personnumre og navn og jeg vet ikke hva. Jeg nølte litt før jeg tok side i den kontroversielle saken, men har kommet til at det var riktig å vise solidaritet med de som ikke har gjort noe galt – barna. Jeg skreiv og komponerte en sang i sakens anledning som er å få kjøpt via meg og støttegruppa for familien, og den vil bli framført på en støttekonsert 24. november. Jeg innser nå at dette kan være et budskap som er tungt å selge, av flere grunner.

Via facebook ser jeg nå at Frp og deres sympatisører prøver å slå politisk mynt på at vi har en for snill innvandringspolitikk, og at med lukka mottak ville trippeldrapet i Sogn vært unngått. Vel, det kunne vært unngått på mange måter. Mannen kunne fått oppholdstillatelse. Sør-Sudan høres foreløpig ikke ut som noe sted jeg ville dratt. Vi kunne hatt bedre psykisk screening av asylsøkere fra områder som er traumeutsatt. Han kunne blitt eskortert hvis han virkelig skulle ut av landet. Uansett, jeg kan også tenke mitt når noe så tragisk skjer. Men jeg kan ikke tillate meg sjøl å synke ned i ei generaliserende rasistgjørme, samme hvor tungt det kan være å slite seg løs fra den.

Så har NRK ertet på seg folk ved å si at programledere børkle seg livssynsnøytralt. Et bittelite kors har blitt stridseplet. Vel, enten bør man forby alt, hvilket betyr at NRK ikke kan ha programverter som har hijab eller turban heller – eller så bør man være raus nok til å tenke at folk må få lov å beholde sin identitet. Ettersom NRK ennå har morgenandakt på P1 hver hverdag, og gudstjenester både på radio og TV på søndager, heller jeg mot det siste. Men igjen: På facebook er det nå grupper som promoterer korsbæring – overalt. Jeg syns dette blir en snever reaksjon. Skal man ha det ene, må man som sagt godta at andre grupper kan signalisere sine livssyn gjennom plagg og accessoirer. Og så langt tror jeg ikke folk tenker – det kan faktisk hende at mange ville meldt seg inn i både “pro-kors-på-TV"-gruppen og “mot-turban-på-nyhetsopplesere"-gruppen.

Men en ting er nå engasjement. En annen ting er når engasjementet fratar folk gangsynet. Folk har reagert rasende på åpenbart satiriske humorbidrag på nettet, fra “Opplysningskontoret” og desslike, der det påstås at flagget skal sladdes på 17.-maisendingene, og at Kristen Gislefoss må bytte navn for å fortsette å melde vær. Det ser ut til at det som gjelder nå er “All things Norwegian”, og gjerne hvis man kan slenge på litt kristendom. Sjøl om jeg er litt i tvil om hvor langt den kristenheta strekker seg på enkelte av debattantene.

Jeg er derfor glad for at en annen asylsøkerfamilie, som har bodd i kirkeasyl i Namsos i snart to år, nå har fått oppholdstillatelse etter at saken har vært behandlet på nytt – og at denne saken får “likes”. Det spørs allikevel om saken med “De 7 søstre” er sterk nok til å trenge gjennom støyen i mediebildet akkurat nå.

Jeg har lyst til å fortelle en historie som kanskje kan fungere som en anekdote. Min oldemor Amanda var født på Luciadagen i 1894. Siste krigsvinteren var hun 50 år gammel, og hadde ennå fem av sine sju barn boende heime i ei lita stue på Gjerøya på Helgeland. Ikke verst å få sju barn med dobbel hoftedysplasi, egentlig – oldemor gikk hele sitt liv med to staver som støtte. Likevel – vinteren 1944 tok hun og oldefar Henning imot 16 – seksten – barn fra Finnmark som ble sendt fra sine familier som flyktninger, ettersom tyskerne brant ned alle byer og bygder der oppe. Hvordan de kledde og fødde 21 barn og ungdommer gjennom vinteren 1944-45 veit jeg egentlig ikke. I alle fall, oldemor døde i 1988, nær 94 år gammel, 43 år etter krigen var slutt. Til hennes båre kom det en stor krans fra Finnmark: “Til vår snille og gode matmor under krigen”.

Oldemor var opprinnelig vestlending, og miljøet i Rødøy kommune har i stor grad vært preget av sterke kristne miljø. Jeg tror nok oldemor handlet ut fra det folk vil kalle et godt kristent hjertelag. Noe å tenke på når vi melder oss inn i grupper for korsbæring – hadde vi gjort dette? Men for alt jeg veit, kan det også hende at hennes handlinger ikke hadde så mye med tro å gjøre. Kanskje oldemor bare behandlet folk som folk. Hvis både saksbehandlere og nettdebattanter gjør det – behandler folk som folk - , tror jeg verden vil bli et enklere og bedre sted.


Men kom til Kulturhuset i Namsos den 24. november. Etter cupfinalen.

søndag 5. mai 2013

Rom for rom...


Rom for rom?

Blant sikre vårtegn er visstnok en invasjon av tiggere til våre byer, hvis man skal tro media og politiet. Det varsles om “tigger-sommer”, som om man snakker om flått eller brunsnegler. Noen bystyrer gjør forsøk på å innføre forbud mot tigging igjen, atter andre innfører forbud mot å overnatte ute - noe som putter folk uten bosted eller inntekt så til de grader mellom barken og veden, all den tid de samme byene ikke vil hjelpe bostedløse med å få tak over hodet og sanitære forhold som er noenlunde verdige. Så er spørsmålet: Er det myndighetene og samfunnet som er hjerteløse, eller stiller de rettmessige krav til opptreden og livsførsel i 2013? Dette bildet er mangefasettert. Det fortelles om alt fra lommetyver, organiserte gjenger som oversvømmer butikker med “kunder” der mange stjeler som ravner, trafficking og menneskehandel, til de som kommer hit som arbeidsinnvandrere uten CV, tillatelse eller startkapital, og de som av ren og skjær nød bor i ei steinfylling under Sinsenkrysset.

Min gamle farmor fortalte om en sommer like etter krigen, da det kom det hun kalte en taterfamilie og bosatte seg i sine telt på innmarka på gården. Vi snakker her om en gård med tre eller fire kyr, som stort sett drev med selvhushold, og fiske i tillegg til det lille jorda kunne gi. Familien fikk bo der hele sommeren - inntil et visst punkt, jeg kommer tilbake til det. Det lille farmor og hennes familie med mann og fem barn kunne avse, fikk denne familien når de spurte. Det forekom vel også at de forsynte seg av ting uten lov. Men de fikk være der.

Oslo er kjent under flere navn. Ett av dem er “byen med det store hjertet”. Jeg forundres over at de ikke følger opp sitt kallenavn bedre. Romfolk har blitt jaget fra sted til sted i kommunen. Trondheim ønsker heller ikke å gi romfolk et tilbud om et sted å være. Jeg undres på om kriminaliteten de er redd for, kanskje hadde blitt redusert om disse menneskene fikk hjelp til å organisere sine liv bedre. Men de siste tiders hendelser i Oslo viser at det kan være grunn til å betenke seg. En noe mangelfull NRK-dokumentar tidligere i år, viser at enkelte grupper rom har en lang vei å gå før de har en familieordning og et syn på barns rettigheter som harmonerer med lov og rett i 2013.

Og her ligger vel kjernen. Jeg ser nå bort fra de som ikke eier nåla i veggen, og bor under Europris-presenninger (skjønt de må jo komme et sted fra, og hvordan? GÅR de? De dukker jo ikke opp fra bakken?) Vi forventer at folk som har noe penger, bor i hus. Og at de som ikke har råd til det, søker hjelp og støtte for å få det - med den intensjonen å bo der så lenge i gangen at barna i familien fullfører skoleåret og får lovpålagt opplæring. De fleste i Norge forstår ikke at det er attraktivt å bo i campingvogner året rundt - eller at man kan nekte barn utdanning, bare fordi det er noens kultur. Samfunnet forventer at du har en fast adresse, at du dermed kan kontaktes, betale skatt, bidra med din plikt, kreve din rett. De som ikke VIL forholde seg til dette, gjør det kanskje litt vanskelig for seg sjøl?

Jeg leste en artikkel om en familie fra Romania som bor i en Opel i Verdal. De ville til Norge og jobbe, og kunne ikke forstå at ikke rike nordmenn “bare kunne gi dem en jobb”. Det er jo ikke så enkelt - da må man ha en CV, man må søke om arbeidstillatelse, ha et personnummer, en bankkonto og en adresse - slik at man kan få betale skatt og få sosiale rettigheter og goder. De som bare kommer kjørende i sin bil med sine siste ressurser, og dermed blir stuck i elendigheten, har bare ikke gjort god nok research. Men i sør-Europa har dessverre slike holdninger ganske god rot. Jeg vet om arbeidssøkere fra sør som er i 50-åra, og har jobbet hele livet, men har blank CV - de kan ikke forevise at de har hatt en eneste jobb, fordi alt har vært svart. Derfor har nå økonomien i de landene gått såpass ad helheimen som den har og. Kommer man hit og innbiller seg at slike premisser gjelder, vil man oppleve systemsjokk så vel som kultursjokk.

Vi har sett konflikter mellom lokalbefolkning og romfolk som har etablert teltleirer. På en måte må jeg tenke på min farmor igjen, som faktisk hadde medynk med familien som kom til dem i etterkrigsåra. Men det forholdet endte også i konflikt - og her kan jeg ikke klandre min farmor. På TV har vi sett forlatte rom-leirer som har sett ut som reine søppelhauger - inntrykket er at om de ikke har mye i verden, har de heller ikke brydd seg med å ta med seg det lille de hadde. Presenninger og telt og campingstoler og andre etterlatenskaper har ligget overalt. Vi har hørt om skoler som har måttet spesialvaske hele skolegårder etter sommerferien på grunn av ekskrementer. Vi har hørt om parker fulle av menneskelig avfall. Og min farmors tålmodighet var slutt da hun tok mor i taterfamilien i å vaske tøybleier i bekken som rant ned i brønnen. Hun fikk farfar til å ro henne til Brønnøysund, så gikk hun på lensmannskontoret og ba om å få familien fjernet. Lensmannen kom dagen etter.

Når folkegrupper blir stilt overfor uvante - ikke nødvendigvis urimelige - krav, heves ofte konfliktnivået. De som stiller kravene, kan fort bli kalt både intolerante og kanskje rasistiske. Arbeidssøkere må forholde seg til lover og regler. Å kreve et sted å oppholde seg hvis man er totalt uten ressurser eller nødvendige sanitære forhold, må medføre at man faktisk oppfører seg skikkelig, ikke plager folk med tigging, og steller etter seg når man forlater. Vi tåler å se en fillete tigger. Men om dette er et medieskapt bilde eller ikke - når store deler av en folkegruppe blir synonymt med søppel og det som verre er, blir det vanskelig å få sympati for noen medlemmer av gruppen. Dessverre.

Jeg tror rett og slett at de fleste mennesker er tolerante overfor svært mange ulike kulturer. Men svært få er tolerante overfor UKULTUR. Min farmor hadde stort hjerterom, men grensen gikk akkurat der.

onsdag 20. mars 2013

Den tapte projektor

Like før jul sa projektoren på klasserommet til 9a takk for seg. Den ble tatt ned og sendt til IT-avdelinga i Namsos kommune, som skulle få den på service og reparert. I skrivende stund har jeg ennå ikke sett noe til den eller en erstatning. Jeg må derfor planlegge litt "kjedeligere" undervisning i en del timer, og booke auditoriet eller andre rom med projektor når jeg har behov for det. Tidligere brukte jeg dette hjelpemidlet mye i både norsk, engelsk og samfunnsfag. Nå har jeg og elevene måttet klare oss uten i 3 måneder.

Det er klart at man har sjølsagt større problemer i hverdagen, men jeg syns dette blir litt dumt. Men jeg har da tatt ut min frustrasjon i et dikt. Man kan være sint på en kultivert måte. Det er jeg ikke noe god på. Men jeg kan være sint på en KULTURELL måte. Da står man mye friere, og det er mye farligere.

Enjoy.

P.S. Jeg har diskutert en del med kolleger hva en sånn PC-kanon egentlig heter. En kollega av meg fra Tromsø argumenterer for at det heter pro-jækk-tor. Derav første linje i andre vers.

Den tapte projektor/prosjektor/prosjektør

Det va ein dag her i fjor før jul
Ein lærer sku’ glad spell av ein DVD
Men sjøl om stjernan va tent og englan i skjul
Va prosjektoren død, så den vart da skrudd ned.

Projækktor, prosjektor - kjært barn, mange navn
Den vart senda inn på sørvis med håp
For lærer’n, så vart det et sørgelig savn
Men tenkt at dem på IT, de e snar og snåp.

Men dagan vart uker, og vinter vart vår
I klasseromstaket hang kablan og slang
Og verken rektor eller IT-kontakten forstår
Koffer tida på sørvis sku’ falle så lang.

Men så ei natt så fikk lærer’n et syn
Så skjønte han korsn alt hang ihop
Han fikk en visjon i et glimt klart som lyn
Det va så fantastisk, han vart settan’ og kop.

Han såg da at IT hadde bestilt
Ei splitter ny pære til nevnt prosjektor
Og prosjektorpakken den flakka da vilt
Med posten, men lærer’n såg kor den fôr.

Den havna da på ein fabrikk i Taiwan
Der lyspærer blåses munn-manuelt
Av underbetalte og ganske små barn
som hadde blitt lært opp til det spesielt.

Og pæra blei lagt i ein bomullskokong
Og pakka ned nennsomt med prosjektor’n separat
Og segla med djunke og dhow til Hong Kong
Til en karavane som sto der parat.

For IT i Namsos, de var blitt fortelt
“Rock City har konka, så no må vi spar!”
Så leveranser pr luftpost va uaktuelt
Det vart Silkeveiruta pr dromedar.

Men akk, oppi Gobi, så vart det vel storm
Med sandkov og fokk - du kan tru han va fæl!
Og som du veit, så e Gobi enorm
Så all gikk seg bort, fraus og tørsta ihjel.

Det gikk da nån uka, så kom det en mann
Og fant heile følget der dem låg kald og stiv
Han hadd’ vært på martna i Samarkand
Og skjønte at her står det ikke til liv.

Han leita da gjennom den frosne karavan’
I lasta som der hadde enda sin ferd
Og som en slags 2013- Djengis Khan
Tok med seg heim det som va nåkka verd.

Så i Indre Mongolia, i en varm og god ger
Har mannen no starta opp sitt aggregat
Og heile familien kopa og ser
Pirat-Disneyfilma i widescreen-format.

Der enda visjonen, og lærer’n forsto
At alt håp om å få prosjektor’n igjen
Svant hen som et leirbåls døende glo
Og han leita fram krittet og papir og penn.

Eg veit ikkje om visa har nån moral
Men sku din prosjektor gå sund og skrus ned
Så hold din metodiske sti ganske smal
Og vær ytterst skeptisk til EDB.

onsdag 10. oktober 2012

Kulturoverskudd...?

I statsbudsjettet har visstnok kulturdepartementet fått en kjempeøkning - jeg mener jeg så tallet 899 000 000  kroner et sted. Det er er helt fantastisk, fordi vi mennesker lever som kjent ikke av brød alene - med unntak for dem som ikke har nok brød. For meg som kulturkonsument kan det bety så mangt - men at jeg vil leve i et ennå større overflodstilbud enn nå, tyder alt på.

Nå i høstferien skal jeg faktisk på to konserter med gode artister - Sivert Høyem og Kari Bremnes. Begge er plateaktuelle, og det samme gjelder andre av mine favoritter - Vamp, Hellbillies, Ida Jenshus - for å nevne noen. Jeg tilhører de saktmodige som liker fysiske plater, og betaler for musikk. Jeg bruker altså tid og penger på kultur. I det siste har jeg begynt å mistenke at jeg må prioritere tida mi på en annen måte for å rekke over alt. Det er så mye å fare over!

Jeg har altfor mange bøker. Som jeg holder på å lese. Som jeg burde ha lest. Både i hylla og som jeg har lyst til å skaffe meg. Ny skjønnlitteratur, gamle klassikere, barnebøker, ungdomsbøker, krim, dokumentarer, biografier, romaner, historiske verk - hvor jeg snur meg, ser jeg bøker jeg burde ha slukt. Dette vil neppe ta noen slutt, jeg vil neppe komme "ovenpå" eller a jour. Det spørs om jeg faktisk må slå av noen tidstyver i større grad!

Jeg er glad i filmer også. Som far til to små jenter, får jeg med meg mange barne- og tegnefilmer på kino, og jeg prøver å ta noen turer for egen del også. Likevel er det en haug med filmer jeg burde ha sett. Noen har jeg liggende på DVD, noen på tuneren, noen skal jeg leie. Jeg må bare ta meg tida til det. Slå av tidstyvene!

Jeg nevnte musikk. Konserter og festivaler er viktig for meg, men disse beslaglegger ikke så mye tid i det daglige - så de unner jeg meg når jeg har råd.

Men: Hvis kulturdepartementet nå strør om seg med ENDA mer penger, slik at vi får flere gode plater, filmer og bøker på markedet - kan det da bli for mye for meg? Bør jeg stemme Frp til neste høst, og dermed få et skikkelig kutt i kulturbudsjettet, slik at jeg kan få bedre tid til å konsumere det som allerede er laget?

Jeg har nevnt tidstyvene - disse skjermene vi glaner på altfor mye av gangen. Jeg har en vei å gå der. Men: Kan det hende at jeg bare er RAR? Som så gjerne vil lese, se, høre? Få opplevelser på et sjelelig plan hele tida? Kanskje jeg bare burde vært mer som andre, som er glad for hver gang de ser en film på TV eller kino, og ikke leser noe særlig, og er happy med å høre musikk som ei stusslig mp3-fil gjennom en PC-høyttaler?

Jeg veit da sannelig ikke. Til alt overmål produserer jeg av og til tekst med kulturelt tilsnitt sjøl - og musikk. Og burde gjort mye mer av det. Det er vel bare å innse at jeg kommer til å havne i den berømte bakleksa i enda større grad framover. Med mindre jeg finner en måte å senke jordrotasjonen på. Et 30 timers døgn hadde vært noe. 2 timer mer søvn, 2 timer mer aktivitet og 2 timer mer musikk, lesing og film. Og ennå glo litt på tidstyvene innimellom. Fins det en facebookgruppe for dette, mon tro?